Fremhevet

Reprise:Gjensyn med gamle spådommer

For 16 år siden, 3. Januar 2008, bestemte seks mennesker seg for å skrive noen sider om hvordan de trodde utviklingen ville gå de neste fem årene når det gjaldt deres eget liv, verden utenfor Europa, Europa og almene sosiale og økonomiske forhold.

Arkene, håndskrevet og usett av de andre skribentene ble lagt i konvolutter og låst inn i et skap i påvente av at fem år skulle passere. Så gikk prosjektet langsomt inn i glemselens slør, inntil konvoluttene, fortsatt uåpnet, ble oppdaget av den ansvarlige vokteren. Men ikke fem år etter, ytterligere seks år hadde passert før jeg åpnet mine spådommer. Nå deler jeg min versjon på bloggen. Her følger hvordan jeg for 16 år siden trodde verden skulle bli i 2013, og så kan vi sammenlikne det med hvordan det er 11 år senere.

1. Litt om verden utenfor Europa i 2013

Kina er verdens største økonomiske makt. Det er fortsatt ikke en flerpartistat, men kommunistpartiet har avgitt en del av sin makt til demokratiliknende institusjoner. Man har klart å enes om politiske tiltak slik at klimatrusselen ikke er like påtrengende. India er den store kunnskapsfabrikken og dominerer i Asia. Pakistan har gått i oppløsning – en atombombe ble sluppet av en ekstremistgruppe, men konflikten ble holdt innenfor Pakistan og senere Afghanistans grenser. Saudi Arabias kongedømme har falt sammen. Israel har klart å komme til enighet med Syria og Palestina eksisterer som to små enheter. Fortsatt dominert av Hamas. Latin-Amerika er dominert av Brazil og Venezuela som danner en sterk optimistisk bastion mot USA dominerte interesser.

2. Europa og Norden

I Europa har Finland blitt medlem av NATO, Sverige er på alvor inn i Eurovalutaen. Det tar noen år til. Norge er ikke EU medlem, men har store moralske problemer på grunn av sin energiproduksjon. Tyskland er Europas stormakt, men de baltiske landene har kommet forbi i levestandard og livskvalitet. Hetebølgene i Sør Europa har dominert somrene og gjort det vanskelig å bo f.eks. i Provence. De europeiske landene har trukket seg ut av Afghanistan etter det første atomangrepet.

3. Sosiale og økonomiske forhold

Kunnskapsproduksjonen i Asia konkurrerer med Europa og USA. Konkurransen er så sterk at skolesystemet må radikalt endres. Kravene om arbeidsinnsats blir forstått i hele Norden, men ikke i Norge. Det har foreløpig ingen konsekvenser for Norge. Overvåkning har blitt en del av hverdagen. Man beskattes etter CO2 utslipp, noe som måles kontinuerlig ut fra transportmønsteret. Alle avgir fingeravtrykk ved flyreiser, husoppvarming monitoreres og fordeles på husstanden. Siden GPS, telefon, ipod og personlige data er integrert i en multienhet så er man alltid oppkoblet. Visse medisinske data er innlagt i enheten. Enheten kan være liten, men det er en skjerm som kan lese av informasjonen via Blue Ray eller liknende teknikker.
Religion har omtrent samme plass som i dag, men forholdet til Islam er dårligere (i Europa og USA) enn tidligere. I flere land er pålegges muslimer restriksjoner (reiser etc) på grunna v atomangrepet for et par år siden. Levealderen er økende over hele verden bortsett fra Afghanistan, Pakistan og visse deler av Afrika. Den politiske utviklingen i Kenya ble fulgt av totalt sammenbrudd i Zimbabwe og dette er fortsatt områder uten sivilt styresett.

4. Litt om personlige forhold

Om jeg fortsatt er i live så har en revidert lærebok blitt utgitt. Dessuten har man endret noen av synspunktene på hva som lå bak hjerteinfarktepidemien fra 1950-60 tallet. For eksempel virusinfeksjoner og andre infeksjonssykdommers betydning, kfr. Spanskesyken.
Vi har flyttet til kysten. Omgås våre venner nesten som før, og jeg er altså i Sverige.

For øvrig, se Albert Camus om Sisyfos – det handler om meningen med livet.

PS. Solceller – vindkraft – er det dette som driver oss i dag.
Om jeg ikke er med når dette leses, så takk for meg. Det var gøy så lenge det varte- se Camus.

Kommentar, 8. mars 2023

Noe ble som en tenkte, slikt som sol- og vindkraft. Heldigvis har ingen sluppet noen atombombe i disse årene, men optimismen om Israel-Palestinakonflikten var urealistisk. Mine synspunkter på hjerteinfarkt epidemien er mer nyanserte enn det som ble nevnt i 2008. At Finland skulle inn i NATO var tydeligvis ikke så usannsynlig, men Sverige ble ikke nevnt. Det er forresten flere som antyder at Euro ville være bra for Sverige i dag. Russland ble ikke nevnt, det er overraskende når det fortsatt var krig mellom Russland og Tsjetsjenien. En av forløperne for oppløsningen av det russiske imperiet som topper seg nå ved invasjonen i Ukraina for ett år siden.

Kommentar, 26. januar 2024

I dag ble det kjent at Sveriges medlemskap i NATO etter all sannsynlighet blir en realitet. Krigen i Ukraina fortsetter, og kommer trolig til å bli langvarig om ikke vesten setter inn større ressurser. Russland har lagt om til krigsøkonomi. Imperiet skal gjenopprettes. I Gaza ser det fortvilet ut, men kanskje åpner dette likevel for en to-statsløsning. Trump surfer videre til primærvalget, er det håp for USA?

Maraton under to timer-

en av de som kunne klart
det døde i går kveld

Eliud Kipchoge fra Kenya siktet mot å være den første som noensinne løp maraton under to
timer. Dagen var 12. oktober, 2019. Stedet er Wien. Det gikk ikke. I 2018 var han 99 sekunder fra to timer. Fire år senere, i Berlin satte han ny verdensrekor med 2:01:09.

Men så kom den 16 år yngre Kelvin Kiptum med 2:00:35 i Chicago 8. oktober i fjor. I går kveld omkom han i en trafikkulykke i Kenya, sammen med sin trener. Verden har mistet en
stor løper som trolig ville ha brutt den magiske grensen.

Vi vet ikke hvor lang tid Pheidippides brukte på veien fra Maraton til Aten
for 2500 år siden. Men han fikk sagt det han skulle. Perserne var slått. Så
døde han.

De første offisielle maratonløpene på 40 kilometer begynte med olympiaden i
Hellas 1896. Distansen endret seg litt og endte med 42,195 kilometer fra 1908.
Visstnok på ordre fra dronning Victoria slik at de kongelige barna skulle få se
løperne fra sine vinduer. I dag er det millioner av løpere som utfordrer seg
selv. Ingen løper under to timer, mange under fire, og noen under tre. Men alle
utfordrer seg selv.

Du møter dem allerede et par kilometer fra start. De kommer fra alle kanter,
i treningsklær, i alle aldre og utgaver (det vil si ingen under 16 men flere
opp mot 80 og høyere). Starten i Greenwich Park eller Bislett eller Stockholm
Stadion er alltid et syn. Tusenvis av fargesprakende figurer jogger, strekker,
tøyer, mediterer eller køer foran verdens lengste urinal. Alle har et eller
flere triks for å komme noenlunde helskinnet gjennom bygatene.

Starten deler veteranene i en gruppe og «virgin runners + ladies»
i en annen. To lange køer på 8000 mennesker. Startskuddet går, alle løfter
armene i været og roper ut.

Tablå.
Bare en langsom bølgebevegelse går gjennom forsamlingen i det teten beveger seg
ut porten. Først fem minutter senere passerer mosjonistene med mer enn tre
timers løping foran seg, målport og startstrek.

Ut gjennom porten toger løperne. Langsomt til å begynne, men etter 3-4
kilometer øker tempoet til den marsjfart man hadde trent mot. Folk kranser
løypa, og formelig bærer deg med tilrop og hyllest.

Up the ladies !

Alle store byer ligger ved elver. Alle store maratonløyper krysser broer.
Broer går først oppover. Etter tjue kilometer begynner noen å gå, hinke eller
stoppe opp. Folk roper igjen, oppmuntrer, finner navnet i programmet, og gir
deg et klengenavn.

Plutselig i en sving et norsk flagg, Jan Erik Vold med barn på skulderen ;
«Heia Norge» og et gjensvar som bringer deg flere kilometer avgårde
uten at du merker det. Rockeband står innunder tunneler og får blodet til å
strømme ennå hurtigere. Frelsesarmen kaller på deg med Onward Christian
Soldier, og middelaldrende damer gir til beste It’s a long way to Tipperary, og
svinger med plakater: «See How They Run».

Nå begynner stivheten. Først i lårene, deretter leggene. Ikke krampe, bare
stramt og ømt. Det er ikke umulig å løpe. Men vondt.

Folk faller fra, stadig flere går, men publikum står på. Opp Trafalgar
Square, opp the Mall til Buckingham Palace, opp Karl Johans gate i Oslo, en ny
booster effect. Det går mot et mål.

Ved siden av deg kvitner en løper til. Han bruker hele løypas bredde. Siger
sammen i halvbøyd stilling.

Ingen, unntatt TV, gjør noe. De zoomer inn på ham og følger hele tiden hans
vaklende løp med stadig større spenning. Til slutt griper politiet inn.
Båremannskap kommer til og bringer ham til ambulansen. Og så i mål. En siste
spurt inn på stadion. Passerer et par tre av løperne på veien. Armene i været.
Vi vant.

Alle prognoser om hvordan forventet levealder skulle flate ut, har vist seg å være feil. Vi har ikke nådd taket – ennå.

Jeanne Louise Calment ble født 21 februar 1875, og døde 4. august 1997 i Arles. Hun er det mennesket som offisielt har levd lengst på jorden. For snart et år siden, 17. januar 2023. døde Lucile Randon. Hun var født 11. februar 1904. Lucile Randon var nonne, kjent som søster André. Hun var i kirkens tjeneste det meste av sitt liv, gjennomlevd 18 franske presidenter og 10 paver, og var så lang verdens eldste. Både sjokolade og vin var en del av hennes daglige kosthold sies det.

Det er flere som blir eldre. Det har vi visst noen tiår, men hvor gamle kan vi bli?

Kurvene over viser gjennomsnittlig forventet levetid i Norge, Sverige og USA i tidsrommet 1960-2020.

Konstant økning i forventet levealder i over hundre år.

I en undersøkelse gjengitt i Science Magazine i 2002 av hvordan kvinners levealder utviklet seg fra 1840 til 2000 i New Zealand, Australia, Japan, Norge, Sverige, Island, Nederland og Sveits, viser det seg forventet levealder økte nesten konstant med 0,243 år per år. Kvinnene la altså til nesten 90 levedager per år til sin livslengde. Mennene har gjort det litt dårligere med 80 dager per år. Det er Japan som leder i denne ligaen. Her har kvinnene lagt til over 100 dager per i år i samme tidsperiode.

Hvor går grensen?

Den nesten konstante rettlinjete økningen over en tidsperiode med så store sosiale, økonomiske og ikke minst medisinske omveltninger, er overraskende. Man ville vente en avflating etter hvert som levealderen nådde et slags ”tak”, eller er det slik at det ikke finnes noe tak?

Svaret på dette ligger i fremtiden, men ved å sammenlikne ulike land kan man få en ide om hvilke muligheter som foreligger for et langt – og lengre liv. Noen grupper leder utviklingen og biologisk må man kunne anta at vi alle (globalt sett) bør oppnå det samme som de(t) beste i den internasjonale kappestriden, gitt at forholdene ellers er like. I 1845 var forventet levealder i Sverige 45 år for kvinner, og vi kan anta at Sverige den gangen lå godt an. Mer enn 150 år senere er det japanske kvinner som lever lengst i verden med en forventet levealder på 85 år. En japansk kvinne på 65 år i 1950 skulle gjennomsnittlig leve ytterligere 13 år. Nå er denne tiden økt til vel 24 år. Eller på en annen måte: i 1950 var sannsynligheten for at hun skulle overleve til 100 år 1 på 1000, mot 1 på 20 i år 2000.

Hva er årsaken(e)?

Forbedringen i leveutsikter var frem til 1950 i hovedsak resultatet av fallende dødelighet i yngre aldersgrupper, og da spesielt dødeligheten i første leveår. I velutviklede industriland er dødeligheten i forbindelse med fødsel og i løpet av det første leveåret kommet så lavt som det er biologisk mulig å oppnå. Og fram til 1950 hadde medisinske tiltak rettet mot kroniske sykdommer liten betydning for befolkningens forventede levealder. Etter 1950 forandrer dette seg. I løpet av de neste 50 årene er det spesielt økende overlevelse hos grupper over 65 år som har bidratt til den økte levealderen. Tallene fra Japan viser at det er et stort potensial for forbedring i leveutsikter om vi antar at det som er oppnådd i Japan også er gyldig for andre land. I Japan var det to store dødsårsaker som endret seg i løpet av andre halvdel av det tyvende århundret, magekreft og hjerneslag. Begge sykdomsgrupper har gått kraftig tilbake. I tillegg har japanerne alltid hatt lav dødelighet av koronar hjertesykdom (hjerteinfarkt), og dette har bidratt til at de eldre lever lengre.

Avvikene fra den rette linjen

Som nevnt over økte levealderen nesten rettlinjet fra 1840 til 2000 i et utvalg velutviklede industriland. Det var bare to store avvik fra dette i det tyvende århundret. Det ene ser vi i 1918-20 da kurven plutselig viser en sterk fallende tendens for begge kjønn, og levealderen reduseres med omtrent fem år. Den andre er en sterk utflating av økningen for mennenes del fra 1950 til 1980. Deretter tar økningen seg opp og fortsetter i samme stigningstakt som tidligere. De to avvikene i forrige århundre representer influensaepidemien i 1918, og den epidemiske utbredelsen av koronar hjertesykdom spesielt blant menn over 40 år. I mange land begynte den omtrent samtidig på slutten av 1950tallet. Overalt så man konsekvenser for forventet levealder, om enn i noe varierende grad. Influensaepidemien – som fikk tilnavnet Spanskesyken – oppsto sannsynligvis først i USA, og spredte seg via troppetransporter og gjennom militærleire i løpet av 1918. Navnet Spanskesyken er betegnende for forholdene i USA under første verdenskrig. USA hadde kommet med i krigen ganske sent, patriotismen ble hausset frem av myndighetene og det var en uttalt kontroll av hva man kunne skrive i pressen, Blant annet kunne man ikke skrive om nederlag eller epidemier. Det kunne derimot Spania som var nøytralt og hadde en fri presse. Der skrev man om influensaepidemien i andre land, bl.a. USA, og dermed ble den spansk.

Etter den annen verdenskrig økte dødeligheten av hjerteinfarkt dramatisk i Norge. Økningen var raskere her enn i noe annet land i Europa, bortsett fra Nederland. Først på 1970tallet begynte kurven å flate ut, og i løpet av denne tiden hadde sykdommen rukket å redusere den forventede levetid for middelaldrende menn. En liknende utvikling opplevde ikke verden før Sovjetunionens sammenbrudd. Da kom det igjen en rask økning i dødeligheten av hjertesykdommer i Øst-Europa, som gikk tilbake etter hvert som den økonomiske utviklingen bedret seg.

Fremtidig dødelighet

I dag er dødeligheten av hjerteinfarktsykdommen betydelig redusert i Norge, både på grunn av forebyggende tiltak og bedre behandling. Vi har kommet lavere enn flere middelhavsland. Dermed må levealderen øke, gitt at forholdene ellers er konstante. Om de vil være det i fremtiden er selvsagt ren spekulasjon, og det sikreste tipset er vel at forholdene ikke holder seg konstante, men stadig endrer seg- slik de gjorde fra 1840 til 2000. I prinsipp er det fire store dødsårsaker som kan påvirke den fremtidige utviklingen i forventet levealder; hjertesykdommer, kreftsykdommer, voldelig død (ulykker, drap og krig) og infeksjonssykdommer. For de to første dødsårsakene synes utviklingen fortsatt å være gunstig, i hvert fall uten dramatiske forandringer i sikte. Voldelig død kontrollerer vi til en viss grad selv, men de koster mange leveår i yngre alder. Infeksjonssykdommene er åpenbart uforutsigbare. Spanskesyken var en influensaepidemi som kan gjenta seg, og som trolig vil det. HIV-sykdommen var uventet, men har ikke betydd noe for levealderen i Norge. Så langt har alle prognoser om forventet levetid slått feil. Levealderen har bare økt og økt, inntil covid-19 pandemien fikk kurvene til å bikke nedover i 2022-23. Men dette er trolig forbigående. At det kommer til å bli langt flere som når hundre år i løpet av få år, er åpenbart. Hittil har økningen i forventet levealder på 0,243 år per leveår brakt kvinner i en del industrialiserte land nesten en fjerdedel på vei til udødelighet, men fortsatt er vel det målet det minst sannsynlige.

Gjensyn med en artikkel fra Tidsskrift for norsk legeforening, april 1999, apropos våre dagers diskusjon om alkohol og helse

Dødelighetsutviklingen i Russland 1990-1994

Sammendrag

Det var sparsomt med dødelighetsdata under de siste 20-25 årene i Sovjetunionen. Offisiell statistikk anga at levealderen steg etter at 2 verdenskrig var over, men fra 1990 til 1994 var det et dramatisk fall på 5 år i gjennomsnittlig levealder. Dette fallet skyldes i hovedsak en sterk økning i dødeligheten av hjerte- og karsykdommer, og voldelige dødsfall. Utviklingen settes i samband med den sosiale oppløsning som har preget store deler av Russland på 1990-tallet, og mer direkte til et ganske uhemmet og selv for russiske forhold voldsomt alkoholforbruk.. Det russiske drikkemønsteret med intense fylleperioder gjenspeiles i dødsstatistikken ved at det er en opphopning av hjerte- og kardødsfall samt voldelige dødsfall på fredag til og med søndag, mens de andre ukedagene viser lavere tall. Observasjonene i Russland taler for at intense drikkeperioder øker risikoen for plutselig død, og når det totale alkoholforbruket er høyt vil dette gjenspeiles i dødsstatistikken. Dødsstatistikken er et sensitivt mål for sosiale endringer, og spesielt synes hjerte- og karsykdommene å være følsomme for dramatiske sosiale forverringer.

Summary

Mortality statistics were sparse during the last two decades of the Soviet Union. Official spokesmen claimed that the life expectancy increased after the second world war, but reconstruction of the mortality data after the downfall of union revealed that mortality rates during the 1980s were far higher than in Western countries. During the 1990s the Russian population has experienced a dramatic increase in mortality rates particularly in men aged 20-64 years. The major cause for this increase is the steep upturn of cardiovascular deaths which has been associated with high prevalence of smoking as well as high-fat diet. The increasing consumption of alcohol with the Russian habit of binge drinking is thought to be directly associated with an increased mortality of cardiovascular diseases. This is reflected in the excess number of cardiovascular deaths taking place during week-ends compared to other weekdays.

Dødelighetsutviklingen

Ved en internasjonal konferanse i Moskva i 1985 forsøkte vi å få vite hvorfor man ikke hadde publisert sovjetiske dødelighetsdata på et par ti-år. Forklaringen som ble gitt var at landet var for stort til at man kunne fremstille sikre data, og dessuten kunne man aldri stole på mortalitetsstatistikken i noe land. Dette måtte man den gang slå seg til tåls med, men mistanken var sterk til at dataene levnet regimet og makthaverne liten ære, og derfor ikke ble offentliggjort. Etter Sovjetunionens sammenbrudd ble det også avslørt at dødsratene som angivelig hadde vist en gunstig tendens gjennom hele første halvdel av dette århundre, tok en helt annen retning fra 1960tallet. Fra da gikk dødsratene oppover og utviklingen var langt mer negativ enn i andre industrialiserte land. Tydeligvis klarte ikke sovjetkommunismen å bedre folkehelsen slik man skrøt av i offisiell propaganda. På den annen side hadde nok forskerne rett i at man ikke kunne stole helt på statistikken, og i ettertid har man derfor forsøkt å rekonstruerer dataene slik at man i dag kan gi et bilde av dødelighetsutviklingen i Russland og de landene som inngikk i det tidligere Sovjetunionen, og som ikke er blitt selvstendige stater. Datagrunnlaget stammer i stor grad fra et samarbeid mellom London School of Hygiene og russiske forskere i European Centre on Health of Societies in Transition (ECOHOST). I denne artikkelen blir enkelte trekk ved dødelighetsutviklingen i dette århundrets siste par tiår i Russland presentert og diskutert i forhold til de store sosioøkonomiske endringene som har funnet sted i dette samfunnet. Tallene er i hovedsak hentet fra publikasjoner fra ECOHOST, samt tilgjengelig materiale fra Verdens helseorganisasjons statistikk i tillegg til data fra enkelte større tverrnasjonale studier (1-3).

Levealder på ulike alderstrinn er beregnet ut fra dødeligheten for en gitt alders- og kjønnsgruppe i en populasjon. Forskjeller i forventet levealder brukes derfor som et mål når man skal følge utviklingen over tid eller for å sammenlikne ulike befolkningsgrupper. Forventet levealder er et gjennomsnittstall for overlevelse innen en gruppe individer. Endringer i forventet levealder kan sees som et mål på en øyeblikkelig effekt av endret sannsynlighet for å dø innenfor en bestemt gruppe individer. Dermed er forventet levealder et meget følsomt mål for i hvilken grad ytre forhold påvirker helsetilstanden når det gjelder potensielt dødelige sykdommer.

Her vil vi legge fram utviklingen i forventet levealder i Russland for to aldersklasser, 1-åringer og 45 -åringer i tidsperioden 1980-1995. For begge gruppene er helsetilstanden nært knyttet til sosiale forhold, samtidig som dødeligheten blant de voksne reflekterer levevaner og ytre miljøforhold, mens helsetjenestens forebyggende og kurative virksomhet spiller en større rolle for barna. For sammenlikningens skyld er også norske data fra samme tidsperiode hentet inn. Disse dataene er hentet fra WHOs database med ulike helsevariable (1).

Forventet levealder hos 1-årige barn og 45-årige voksne i Russland og Norge på1980-og 1990tallet

I 1980 kunne en 1-årig jente ha en gjennomsnittlig forventet levealder på 73.4 år mens norske jenter kunne forvente å leve 79 år. Fram til 1986 var det en bedring i Russland som var sterkere enn i Norge, men fra 1986 til 1995 falt levealderen med 2.8 år for denne gruppen i Russland. Det var en tilsvarende utvikling for guttene, men utsiktene ble langt dårligere enn for jentene. Fra 1980 til 1986 økte forventet levealder med 3.5 år, men i løpet av neste ti års periode var forventet levealder redusert med 6.6 år. Blant 45 årige menn i Russland ser man en tilsvarende negativ utvikling ved at det først var en økning i alder fra 1980 til 1986, men deretter går kurven bratt nedover. Utviklingen er ikke fullt så dramatisk for kvinnene, men tendensen er den samme.

Endringer i årsakspesifikk dødelighet

For tidsperioden 1990 til 1994 falt forventet levealder ved fødsel fra 63.8 til 57.7 år for menn og fra 74.4 til 71.2 år for kvinner (2). I samme tidsrom økte forventet levealder i USA fra 71.8 til 72.4 for menn og fra 78.8 til 79.0 år for kvinner. De aldersgruppene som bidro sterkest til den ugunstige utviklingen i Russland var menn mellom 25 og 64 år. For denne aldersgruppen kunne økningen i hjerte- og karsykdommer og voldelige dødsfall forklare 75 % av fallet i forventet levealder. For hele befolkningen under ett er økningen i disse dødsårsakene ansvarlig for 65% av reduksjonen i forventet levealder, mens infeksjonssykdommer, kroniske leversykdommer, og andre alkoholskader er ansvarlig for henholdsvis 5.8%, 2.4% og 9.6%. Kreftsykdommene betydde i denne sammenheng svært lite. Ser man på hele befolkningen under ett var økningen i hjerte- og karsykdommer ansvarlig for 41.6% av nedgangen i forventet levealder for kvinner og 33.4% for menn, mens økningen i voldelige dødsfall (inkl. ulykker) utgjorde 32.8% av nedgangen i forventet levealder for menn og 21.8% for kvinner.

Alkoholens betydning for dødeligheten

Som i andre industrialiserte land var de viktigste dødsårsakene for voksne mennesker i Sovjetunionen hjerte- og karsykdommer, kreftsykdommer og voldelige dødsfall. Dette mønsteret holdt seg også etter sammenbruddet, men det påfallende er at endringene i dødsrisiko av hjerte- og karsykdommer er så raske i Russland. En slik utvikling taler for det første for at det er en betydelig økning i ytre miljø- eller levevaner som forårsaker slike sykdommer, dessuten må disse årsaksfaktorene kunne virke over kort tid og aktivisere mekanismer med liten latenstid. En av de mest nærliggende faktorene er alkoholforbruket, og i 1997 rapporterte Leon og medarbeidere at dødeligheten steg sterkest for alkoholrelaterte dødsårsaker og spesielt for menn i alderen 20-69 år (4). I 1987 fant man for eksempel at alkoholforgiftning var ansvarlig for over 80% av dødsfallene for menn under 45. I 1993 var gjennomsnittsforbruket av alkohol oppe i 14.5 l ren alkohol per person, eller 40 g alkohol per dag. Med slike høye nivåer må andelen alkoholrelaterte dødsfall nødvendigvis bli meget høyt. Ser man bare på alkoholbrukerne kommer forbruket opp i 60 g alkohol per dag. Det tilsvarer 420 kcal/dag, som igjen utgjør 17% av det gjennomsnittlige energi-inntaket. Sammen med et lavt inntak av grønnsaker, mye røyking, og høyt fettinntak blir befolkningen utsatt for et meget aterogent miljø. Økningen i dødeligheten av hjerte- og karsykdommer faller sammen med økningen i alkoholinntaket, og dette har ledet til en fornyet diskusjon om alkohol virkelig beskytter mot hjerte- og karsykdommer. I en analyse av hjerte- og kardødeligheten i Moskva viste Chenet og medarbeidere hvordan dødsfall på grunn av alkoholforgiftning, ulykker og hjerte- og karsykdommer var hyppigere på fredager, lørdager og søndager, men f.eks. kreftdødsfall ikke viste samme variasjon med ukedagene (5). Spesielt tydelig var dette for plutselig død. Drikkemønsteret i Russland er preget av et stort inntak over kort tid, og da helst i helgene («binge-drinking»). Nettopp denne form for alkoholfortæring har vært satt i samband med økt risiko for plutselig død, og da mest trolig som resultat av arytmier (6). Forverringen som man har sett på 1990-tallet står i kontrast til den kortvarige bedringen som ble observert de siste årene under Gorbatsjov. Den ble direkte tilskrevet hans forsøk på å redusere i 1985. Året etter hadde russerne sin hittil lengste dokumenterte levetid i dette århundret.

Så langt kjenner man ikke noen industrialisert befolkning i verden som har en hatt en så dramatisk nedgang i levealder i løpet av så kort tid i fredstid som det Russland nå blir utsatt for. De har tapt fem leveår i løpet av en fire års periode.

Konklusjon

Som en konklusjon kan man fastslå at den raske stigningen i befolkningens dødelighet har kommet som et resultat av sosial uro, høyt forbruk av tobakk og alkohol, dårlig kosthold, alminnelig depresjon og nedbygging eller til dels sammenbrudd av helsevesenet. Selv om datakvaliteten når det gjelder helsestatistikk ikke er den beste, kan funnene som ulike analytikere viser til ikke forklares av mangelfulle data. Statistikken indikerer hvordan insidensratene raskt kan endre seg også for sykdomsgrupper der vi vanligvis forestiller oss at det må en lang påvirkning til før sykdommen bryter ut. Spesielt er hjerte- og karsykdommene meget følsomme for slike dramatiske sosiale omveltninger som det russerne er utsatt for.

Referanser

1. HEALTH FOR ALL Data Base, WHO Regional Office for Europe, Copenhagen 1998

2. Notzon FC, Komarov YM, Ermakov SP, Sempos CY, Marks JS, Sempos EV. Causes of declining life expectancy in Russia. JAMA 1998: 279;793-800

3. Walberg P, McKee M, Shkolnikov VM, Chenet L, Leon DA:
Economic change, crime and mortality crisis in Russia: a regional analysis. BMJ, 1998; 317: 312–8
4. Leon DA, Chenet L, Shkolnikov VM, Zakharov S, Shapiro J, Rakhmanova G, McKee M. Huge variation in Russian mortality rates 1984–94: artefact, alcohol, or what? Lancet, 1997; 350: 383–388

5. Chenet L, McKee M, Leon D, Shkolnikov V, Vassin S.
Alcohol and cardiovascular mortality an Moscow; new evidence of a causal association. J Epidemiol Community Health, 1998; 52: 772–774
6. McKee M, Britton A:
The positive relationships between alcohol and heart disease in Eastern Europe: potential physiological mechanisms.
Journal of the Royal Society of Medicine, 1998; 91: 402–7

Ut av coronaepidemien

«WHO chief declares end to COVID-19 as a global health emergency» var meldingen for fem dager siden. Epidemien er over, nå lever vi videre med SARS-CoV-2. Hvordan viruset herjet med oss for tre år siden er på det nærmeste glemt.

Mats Melin, den svenske Coronakommissionens leder, er utnevnt til årets Senior for 2022 av svenske pensjonister. Jeg vil sitere litt fra et intervju: «Att man nu i eftertid slagit fast att Sveriges overdödlighet under pandemintrots allt inte var så hög, tycker Mats Melin bara säger en liten del om helheten.

Det var inte så illa som man trott- och den siffran har intresse på sitt sätt. Men jag ser det mer som ett flygfoto från väldigt hög höjd som inte säger något om hur det såg ute nere på marken. Den syn som vissa har gett uttryck för, att det handlade om gamla och sjuka människor «som hade dött ändå», tycker jag är förfärlig. Vi hade ju bland de högsta dödstalen i Europa i början av pandemin.»

Jeg ble bedt om å holde et innlegg om svensk eldreomsorg og Covid-19 på den niende norske Geritatrikonferansen i Oslo i april 2022. Legger det ut på bloggen, litt for å minne oss om at det var dramatisk for dem som arbeidet nettopp i eldreomsorgen, og at problemstillingene med mangelfull utdannelse og utydelig ansvar er like aktuell i dag som den gang.

Eldre i Sverige under pandemien. Var det så forskjellig fra Norge? (sett fra en pensjonert epidemiologs side) 4. april, 2022

Takk for invitasjonen til denne sesjonen om Covid-19. For snart to år siden, en gang i mai 2020, ringte en ukjent person til meg. Samtalen var omtrent som følger:

«Dø, er du han Dag Thelle?»

«Ja, hvem snakker jeg med?»

«Jeg er journalist og har hørt at du skal liksom være syvende far i huset i norsk epidemiologi. Kan jeg få en prat?»

Det ble et intervju. Nå vet dere hvem dere har framfor dere. En avdanket indremedisiner og epidemiolog med interesse for kroniske sykdommer, helst hjerte- og kar, fysisk aktivitet, kaffe, og nordiske helseforskjeller. Jeg forlot klinikken for 15 år siden. De siste pasientene var svensker, de savner neppe meg, men det er tider da jeg savner klinikken. Jeg arbeidet på et godt sykehus, med solide kolleger som i all vennlighet loste meg gjennom svenske irrganger. For de finns.

Jeg har basert dette foredraget på mine egne notater, oftest publisert i min blogg, den svenske koronakommisjonens første delrapport(1), data fra Statistiska Centralbyrån (SCB), noen tidsskriftartikler og avisinnlegg. Det blir med andre mitt personlige inntrykk.

Oversikt over temaer

Her er en oversikt over hvilke temaer jeg kommer inn på.:

Pandemiens utbredelse, dødsfall (litt om preposisjoner), eldreomsorg i Norden, litt demografi, organisering, ansvar, personlige erfaringer, konflikter og beslutninger.

Her innlegg i bloggen fra 13. mars 2020.

Dette er første innlegget om tiden etter at Norge stengte 12.03.2020. Håper å kunne gi inntrykk og synspunkter om noe som ingen av oss hadde trodd vi skulle være med på, en pandemi. En verdensomspennende sykdom som sprer seg ukontrollert. Hvordan reagerer vi, hva gjør for å hindre spredningen, og hvilke konsekvenser får dette for våre liv?

I går kveld begynte det. Kl. 18:00 stengte Norge alle offentlige kulturarrangementer, tatueringslokaler, frisører, barnehager, skoler, universiteter og høgskoler. Alt som kan samle mennesker skal ned på laveste nivå. På engelsk heter «social distancing».

Norge gjør det annerledes enn Sverige. Terrorforskeren Magnus Ranstorp filosoferer over dette på Twitter og peker på at Norge og Danmark har en annen styringsmodell enn Sverige som er desentralisert i regioner. Og kanskje er det noe av årsaken til at svenskene synes det går sent, men de har hittil ikke stengt landet så dramatisk som i Norge.

Hva hendte i Sverige mars 2020?

Ti dager tidligere hadde man i Sverige sagt at det var stor risiko for importsmitte, men moderat for allmenn smitte i samfunnet.

7. mars arrangerte man siste konserten i svenske delen av European Song Contest på Friends Arena med 27 000 deltagere.

Tre dager deretter kom det et råd fra Folkhälsomyndigheten (FHM) om ikke å oppsøke helsestasjoner, legesentra eller eldreinstitusjoner, og 11. mars ble det forbudt å arrangere samlinger med mer enn 500 mennesker. Så fulgte flere råd som kulminerte med besøksforbud på eldrehjem, råd om sosial distanse og vekt på personlig ansvar. Dette kom 30. mars. Det var med andre ord en rekke tiltak, men de var pakket inn som anbefalinger. Man fikk ikke inntrykk av akutt fare på ferde.

Men 16. mars kom rådet om at 70-plussere eller eldre «eldre» skulle holde seg isolert. Professor Ingmar Skoog som (tror jeg) myntet uttrykket at dagens 70-åringer er som tidligere 50-åringer, har beskrevet dette tiltaket i en artikkel senere samme år(2):

“Ageism” eller alderisme i Sverige

The Public Health Agency announced, in a very patronizing way, on March 16, that the rest of the country should protect the weak and frail ‘oldest-old’, defined as all those aged 70 years and above. It was strongly advised that children and grandchildren should avoid visiting their parents and grandparents, and only keep contact by phone or Internet. This started a wave of ageism going through the country. Older people were verbally abused for walking outdoors or going to shops, and thus jeopardizing the Swedish system of infection control.

Hva var det som hadde hendt? 1,7 millioner mennesker var erklært unødvendige.

Tilbake til bloggen

16.3. 2020

Første dag i selvvalgt isolasjon. Kaller det ikke karantene. Usikker på hvor lenge det skal vare. Har forsøkt å tenke over hvilke kontakter jeg/vi kan ha hatt de siste to-tre ukene. Det er en del. Frisøren, familiemiddag, kjøpesenteret, kollektiv transport, treningsstudio, korøvelse og lunsjrestaurant, ja omtrent slik har det sett ut. Pluss et faglig møte med mange mennesker. Men hittil ingen symptomer, så derfor teller jeg dagene uten tegn til at SARS-CoV-2 har tatt bolig i kroppen. For plutselig er man blitt eldre og skrøpelig. Fra å være fullt frisk og i stand til å klare både meg selv og andre er man definert ut av samfunnet. Det kjennes ikke noe særlig, selv om jeg vet at det er for å beskytte meg. Men hvor lenge skal man holde seg isolert? Jeg har mentalt satt meg på to ukers isolat, men med digital kontakt i alle retninger og muligheter for å være utendørs. To uker kan synes som at jeg tenker på et tall, men det er omtrent inkubasjonstiden. Og hva gjør jeg etter det? Nye to uker? For jeg venter på vaksinasjon og flokk immunitet.

Apropos vaksinasjon så startet et forsøk i går. Den første personen ble vaksinert med en vaksine som ble tatt fram på rekordtid. Det er ett fase 1 klinisk forsøk med frivillige i alderen 18-55 år. I alt skal 45 personer være med og teste ut doser og respons, men dette er selvsagt bare begynnelsen av en lang forsøksserie. Varighet seks uker, men konklusjonen og klinisk aktiv virksomhet blir tidligst en gang på høsten. Forsøket ledes av National Institute of Allergy and Infectious Diseases (NIAID) og foregår på Kaiser Permanente Washington Health Research Institute i Seattle. Hva betyr det for nedslukkingen av Europa og resten av verden? Det vet vi ikke, men jeg venter. Det eneste jeg tror jeg vet er at det blir verre før det blir bedre.

Forskjellene mellom Norge og Sverige

22. mars var det notert 21 dødsfall i Sverige mot 7 i Norge. Dødeligheten burde være omtrent den samme i de to landene, men fra 20. mars skiller de to landene lag. Etter ytterligere noen uker begynner en diskusjon om overskytende dødsfall, forskyvning av dødstidspunkt for svakere individer, og ikke minst, koding og registrering. Her er de kumulative kurvene for covid-19 død i Sverige og Norge fra 8. mars til 8. juli.

Den første viser antall dødsfall, den andre rater per 100 000 innbyggere. Den relative forskjellen er så langt ti ganger høyere i Sverige. Var dette sant?

Vi kan gå til Statistiska Centralbyrån som viser antall døde per dag i samme periode. 2020 er sammenliknet med gjennomsnitt for årene 2015-2019. Kurvene skiller lag rundt 20. mars og normaliseres i slutten av mai. Det var overskytende dødsfall. Ingen tvil om det, men hvem var det som døde, hvorfor ble det slik, og hvor døde de?

Dødsfall på «särskilt boende»

I ukerapporten fra slutten av mars skrev FHM at flere regioner hadde rapportert om syke og døde på såkalte særskilte boende, det vil si sykehjem og aldersboliger. Og i løpet av april og begynnelsen av mai 2020 begynte historiene å gå om døde på aldersboliger.

Avisene rapporterte, men kommunene var tause.

Flere kommuner la seg bak et teppe av taushet, men folk torde ikke stå frem, opplysningene ble gitt anonymt. Samtidig økte antall dødsannonser, alle kunne se at noe var i gang. Flere aviser begynte å rapportere fra aldersboligene. De satt sammen kart og tabeller fra dødsannonser, og samtaler med involverte. Dette var gravende journalistikk.

8. mai kom også FHM på banen med ukerapporter hvordan dødsfall og smitte var fordelt i og utenfor aldersboliger.

Smitte i samfunnet, smitte på institusjoner

Døde i samfunnet, døde på institusjoner

Disse rapportene, og tilsvarende fra andre land, gjorde mulig å vurdere om det var noen sammenheng mellom smitten ute i samfunnet, målt ved dødelighet, og det som skjedde på aldersboligene. Her er dødsfall (per 100) på institusjoner og eldreboliger på y-aksen, med dødsfall/10000, utenfor institusjon, på x-aksen.

Er det tørrveden som brenner? Eller prioriterer man skjevt?

Sammenfallet taler for en sammenheng, og artikler i Läkartidningen støtter tankegangen.

Alder skal ikke bestemme om behandling eller ei.

På dette tidspunkt har det polarisert seg i Sverige. Mange spør seg hvorfor landet skiller seg ut, noen vil ikke tro at det er noen forskjell i forhold til andre steder, andre snakker om at det er tørrveden som brenner først, senere vil alt ordne seg. La de gamle dø. I Aftonbladet sto 14 geriatere frem med en artikkel om at alder ikke skulle være bestemmende for om man skulle få behandling eller ikke. Socialstyrelsen kan fortelle at de fleste som døde av dem som bodde i aldersboliger, døde der. Nå kom spørsmål om prioritering og hva som egentlig foregikk i møte mellom eldreomsorg og helsetjenesten.

Prioritering

Socialstyrelsen kom med nye retningslinjer for prioritering av covid-19 pasienter. De inneholdt et avsnitt om pasientnytte. Med dette mente man livslengde og livskvalitet. Men i pandemien var det umulig å vurdere kvalitet, og ble det lagt mer vekt på livslengde. Dette fikk motbør. Kritikerne mente at de nye retningslinjene viste at man var på glid mot et mer utilitaristisk og nyttemaksimerende prinsipp.

Konsekvensen av en slik tanke ville være at en yngre person alltid skulle prioriteres foran en eldre. Dette ble oppfattet som en forenkling som er i konflikt med alle menneskers likeverdighet, men retningslinjene angir at det er tillatt å ta hensyn til individets biologiske alder, sykdommens alvorlighetsgrad, muligheten til effektiv behandling, og prognose. Dermed er det pasientens biologiske alder som settes i sentrum. Jeg skal komme tilbake til prioritering, men først noen ord om organiseringen av helsevesenet i Sverige når det gjelder eldreomsorgen.

Organisering

I dag er det 21 regioner og 290 kommuner som har ansvaret for helsetjenesten.

Den deles mellom regionen som har hovedansvaret, og skal tilby god helsetjeneste og omsorg til de som bor i regionen. Kommunen har ansvar for de eldre i eldreboliger og hjemmesykepleie.

Dagens organisering stammer fra 1992. Da fikk kommunene det samlede ansvaret for langtidsboliger for eldre personer, og for hjemmesykepleien. Reformen fikk navnet Ädelreformen og pålegger kommunen å tilby helse- og omsorgstjeneste for de som bor i særskilte boliger og bruker kommunal dagvirksomhet. Med dette overtok kommunene ansvaret for personer med kroniske sykdommer som var ferdig behandlet. Man myntet begrepet ”särskilda boende”, gikk bort fra ordet institusjon, og hadde dermed en betegnelse som favnet over alle typer boliger der det var ansatt personale, og som tok sikte på å huse personer som ikke kunne helt ta vare på seg selv. I forarbeidene står det at man ønsker å sikre medisinsk kompetanse ved at yrkesroller i sosialomsorg og helsetjeneste integreres.

Men legene ville ikke være med over til kommunene. De ville beholde landsting(fylker) som sine arbeidsgivere. Samtidig er det presisert at beboerne skal ha adgang til helsetjeneste, inkl. legekontakt, men det er regionene som skal utøve tjenesten.

Flere utredninger senere har dokumentert at avtalene som ble opprettet mellom regioner og kommuner var altfor mekaniske, og ga for liten tid og kontinuitet.

Et eksempel i Skåne var en aldersbolig for blant annet demente der det var 200 pasienter. En lege ble utlånt fra et legesenter en gang i uka. I parentes, så fakturerte senteret kommunen for hjemmebesøk når de ble tilkalt.

Konsekvenser av Ädelreformen

Ädelreformen hadde konsekvenser. Bestemmelsene hindrer kommunene å ansette egne leger i eldreomsorgen. Leger kan ikke delta i kommunens planarbeid når det gjelder eldreomsorgen, heller ikke en krisesituasjon. Leger kan ikke delta i utviklingen og oppdatering av det medisinske tilbudet (rutiner og behandling). Men de kan hyres inn fra regionen eller legesentre som regionen har avtale med.

New Public Management

Reformen kom omtrent samtidig med de store økonomiske nedskjæringene fra 1992 og utover. Deretter fulgte et par finanskriser, og kommunene lette etter kostnadsbesparende tiltak.

Det ble ikke som man hadde tenkt. I stedet for økning og vekst gikk antall plasser ned fra 2,6/1000 innbygger til 2,1/1000. OECD har 4,7/1000. Dette behøver i prinsipp ikke være feil, flere kunne være hjemme med sykepleie og hjemmetjeneste. Men samtidig er det mangel på sykepleiere, slik at man står uten slik bemanning i helger og netter. Og ingen faste leger. Intravenøs behandling eller surstoff blir vanskelig å sette i verk.

Samtidig med innsparinger kom New Public Management. Nå skal arbeidet styres for å minimere kostnader, ikke ut fra de eldres behov. I flere kommuner innførte man detaljstyring av typen 15 minutter til toalettbesøk og fem minutter til å overlevere ferdigmat. Til dette kom tre ulike journalsystemer med store muligheter for at informasjon ikke ble delt mellom de ansvarlige. Dermed forsvinner fleksibilitet, kvaliteten reduseres, og ikke minst arbeidsglede. New Public Management er kanskje en tilnærming som fungerer i optimale situasjoner, i medvind og med sola i ryggen, men ikke under en pandemi.

Målsetting- beskytte de eldre (70+)

En vesentlig målsetting fra FHM side var å beskytte de eldre. De første analysene viste at 90% av de som døde var 70 år eller eldre, og 75% over 85 år. Dette er ikke overraskende. Det overraskende var at Sverige skilte seg ut fra resten av Norden med så mange flere døde. og at det var stor variasjon innen landet.

Marta Szebehely, emeritus professor i aldring, satte sammen en oversikt der hun viser andelen døde på eldreboende . Her skiller ikke Sverige så meget fra resten av verden. Det var de andre nordiske landene som avvek fra mønsteret.

Andelen av de over 80 som bor i aldersbolig er den samme i Danmark som i Sverige (12-14%), noe høyere i Norge (21%). De som flytter inn lever gjennomsnittlig like lenge uansett land, et par års tid.

Vurdering på avstand eller direkte?

Inspektionen för vård och omsorg (IVO) har undersøkte journalene for 847 personer på 98 ulike steder i landet. De kunne vise at 20 % ikke hadde blitt vurdert av lege. 40 % hadde ikke vært vurdert av sykepleier.

Men viktigere var kanskje at variasjonen i dødelighet mellom institusjoner innenfor landet reiste spørsmålet om forskjell i pasientbehandling. Prioriterte man ulikt?

Av 21 regioner var det 13 som ikke hadde lagt opp til noen annen prioritering enn det som gjaldt før pandemien. Likevel viste intervjuer med de ansatte at det var en mer restriktiv holdning til innleggelser. I en region kom det beskjed fra infeksjonsklinikken at man ikke skulle sende pasienter med Covid-19 til sykehuset, selv om vedkommende hadde dårlig almenntilstand. Fra en annen region ble det presisert at mortaliteten var så høy at det ikke spilte noen rolle hva man gjorde, og spesielt at respiratorbehandling var en påkjenning. Og det skulle veies inn når man bestemte om innleggelse eller ei. De skulle heller ikke få hjerte-lungeredning eller legges på intensivavdeling. Samtidig presiserer en annen region at det ikke er hvor eller hvordan vedkommende pasient bor som skal bestemme hva slags behandling man skal tilby. Pasienter med hjertesvikt, kronisk lungesykdom, angina eller nyresvikt anses å ha så dårlig prognose at de neppe klarer en pneumoni. Noen brukte Clinical Frailty Scale som indikator. Skalaen går fra 1 til 10, (vital til terminal), og ved 7 anses det urimelig med innleggelse.

Intervjuene med de ansatte bekreftet mistanken om store variasjoner i hvordan man prioriterte. En fortalte at den ansvarlige legen besluttet at alle som var covid-19 positive skulle ha palliativ innsats, ingen aktiv behandling. Flere av de ansatte følte seg overkjørt av dette, og mente at bare det å bli smittet ikke skulle hindre behandling, uansett hva det handlet om. Den aktuelle legen forklarte at dette var en generell instruks fra det senteret der vedkommende var ansatt. Et eksempel på hvordan hjelpepleiere og andre kom i klem var en pasient med en brukket arm som ble sendt fra sykehus til sykehus, ingen ville ta imot vedkommende.

Det var vanskelig å ikke ha noen lege som man kunne konsultere, men at man måtte bedømme situasjonen selv, og ikke har mulighet til å sende til et sykehus. Men det var store forskjeller. Noen leger økte sin tilstedeværelse under pandemien. Andre var så godt som fraværende. Men regelverket sier at den endelige vurdering om ikke å tilby ytterligere behandling skal foretas av pasientens lege, med medisinsk ansvarlig sykepleier eller en annen i dennes sted.

Det var en tøff tid.

Det var et arbeidsmiljø preget av angst, uro, både blant ansatte og pårørende forteller de som var ansatt i eldreomsorgen. Utviklingen gikk så fort. I løpet av et par uker var mange av de inneboende omkommet. Arbeidsmiljöverkets anbefalinger og råd om smittevern stemte ikke overens med FHMs eller de regionale smittevernlegenes budskap. Samtidig følte de ansatte at de ble anklaget for å ta livet av de gamle.

Forskjell mellom kommunene og regionene

Det var mangel på kunnskap og på faglig kompetent personale på mange av enhetene. Basale hygieniske prinsipper var for så vidt kjente, men ikke de krav som en pandemi stilte en overfor. Samtidig var de interne konflikter om hva som var gjeldende anbefalinger. Rådene var utydelige, og endret seg ettersom mulighetene til å etterleve dem ikke alltid var til stede. Flere av de som var kommunalt ansatt reagerte når de møtte det utstyret helsearbeidere i regionen troppet opp i. Man manglet adekvat smittevernutstyr.

Behandlingskjeden på Sahlgrenska Universitetssjukehuset i Göteborg

På sykehusene var strikken strukket svært langt. Andre pasienter var plassert i ventekø, selv om livsviktig akuttvirksomhe ble opprettholdt. Man bygget opp et system som tok hensyn til smittevern, behandling og oppfølging. Letaliteten på sykehusene var høy, men bedret seg i løpet av våren og svenskene ble blant de beste i verden.

Oppfølging av innlagte med covid-19 i Sverige

En kohortstudie som strekker seg fra mars til september, og omfattet alle innlagte med covid-19 i Sverige i denne perioden ble gjennomført(3) . Utfallet var dødelighet, uansett årsak, innen 60 dager etter innleggelse. I alt var det 17 140 pasienter, av disse døde 2943 eller vel 17%. Letaliteten falt i løpet av dette halvåret fra knapt 25% til vel 10% i siste del av oppfølgingen. Bedringen kom i alle aldersgrupper, også blant de som var henvist fra aldersboliger.

Coronakommissionens konklusjoner

Smitteutbredelsen i samfunnet var viktigste årsaken til den høyere dødeligheten, når eldreomsorgen var som den var. Eldreomsorg er et underprioritert område, langt større innsats ble lagt på sykehusenes kapasitet, og ikke minst intensivbehandlingen. Innsparingene hadde ført til at det ikke var ekstra kapasitet. De fleste som bor i eldreboligene er multisyke, men målsettingen er at boligene mest mulig skal være hjem der man kan omgås med andre. Det gjør smittevern vanskelig. Dessuten får de omsorg og eventuell pleie, som betyr nær kontakt, av ansatte som ofte har utilstrekkelig utdanning. De ansatte har ikke tilstrekkelig opplæring, det er dårlige ansettelsesforhold. Ofte er de timeansatte med flere arbeidssteder som må flytte seg mellom avdelinger.

Hvordan hadde de andre eldre det i Sverige? Mange hadde det bra. 1,7 millioner eldre «eldre» følte seg lenge diskriminert. Men blant de friske eldre utenfor de særskilte boende var livet for de fleste mer enn akseptabelt. Likevel, bildet er varierende slik en rapport fra Göteborg konkluderte(4). Noen følte seg faktisk friskere, andre dårligere, spesielt de som hadde problemer med seg fra før pandemien.

1. Coronakommissionen. Äldreomsorgen under pandemin SOU 80:2020. Stockholm; 2020.

2. Skoog I. COVID-19 and mental health among older people in Sweden. Int Psychogeriatr. 2020;32(10):1173-5.

3. Strålin K, Wahlström E, Walther S, Bennet-Bark AM, Heurgren M, Lindén T, et al. Mortality trends among hospitalised COVID-19 patients in Sweden: A nationwide observational cohort study. Lancet Reg Health Eur. 2021;4:100054.

4. Kivi M, Hansson I, Bjälkebring P. Up and About: Older Adults’ Well-being During the COVID-19 Pandemic in a Swedish Longitudinal Study. J Gerontol B Psychol Sci Soc Sci. 2021;76(2):e4-e9.

Angrepet på Ukraina

(reprise et år senere…)

Skriver dette i dag for å minne meg selv om at det finnes en nesten ukjent historie om sentrale deler av Europa, og at Vladimir Putins versjon ikke bør stå uimotsagt. Ingen vet hvor dette vil slutte, men angrepet i dag kan ikke rettferdiggjøres.

Ukraina- en kortversjon (del 1)

Ukraina, eller «grenselandet» har alltid vært et omstridt område, der kosakker sloss mot tartarer og tyrkere. Den polsk litauiske unionen i 1569 slo under seg store deler av det vi i dag kjenner som Ukraina, og lot Polen overta styringen. Det var flere opprør mot dette regimet, det største i 1648, med tydelige antisemittiske trekk, og i 1667 overlot Polen de delene av Ukraina som lå øst for Dnepr til Russland. Området har også blitt kalt Lillerussland. Området fikk en viss grad av selvstyre, men kosakkene forsøkte å rive seg løs fra Russland. Dette opprøret ble slått ned. Da Polen ble delt i 1772 og 1793 tok Østerrike over Galicia, som også var bebodd av ukrainere. Dermed inngikk dette i det østerrikske keiserdømmet fram til oppløsningen i 1918. Men fra midten av 1800-tallet ble det en økende ukrainsk nasjonal oppvåkning. Det ble motarbeidet av overklassen og de styrende elitene, blant annet ble ukrainsk språk og litteratur forbudt. For øvrig et språk som ligger kloss opp mot russisk, omtrent som dansk i forhold til norsk. Denne nasjonale bevegelsen forplantet seg (eller var inspirert av) lignende aktiviteter i den østerrikske delen av Ukraina.

Revolusjonen i 1917 ga mer liv til den nasjonale bevegelsen. En folkeforsamling i Kiev etablerte en ukrainsk folkerepublikk og sluttet separat fred med Tyskland. I året som fulgte var Ukraina nærmest underlagt Tyskland, men i 1918 fulgte en reaksjonær regjering som sluttet seg til den hvite styrkene i den russiske borgerkrigen. Bolsjevikene fikk overtaket i 1920 og innlemmet Ukraina i Sovjetunionen.

Ved den polsk-russiske freden i 1921 fikk Polen en del av østlige Galicia, andre deler gikk inn i Tsjekkoslovakia, men Romania fikk med seg Bukovia og Bessarabia. Da Polen hadde tapt i 1939 ble deler av Polen gjenforent med Ukraina og dermed Sovjetunionen. Etter 2. verdenskrig ble det som inngikk i Tsjekkoslovakia også innlemmet i Ukraina.

I Sovjettiden ble Ukraina oppfattet som en selvstendig stat i Sovjetunionen, og inngikk som medlem av FN. Landet var et av de første landene som undertegnet FNs charter 26. juni 1945, og da som den ukrainske sovjetiske sosialistiske republikken. Landet spilte en viktig rolle da man utarbeidet retningslinjene for FNs fremtidige arbeid. Ukrainas rolle i FN ga Sovjetunionen to stemmer i FNs generalforsamling.

Den ukrainske sosialistiske republikkens grunnlov inneholdt en paragraf som ga republikken en mulighet til å trekke seg ut av Sovjetunionen. Det var en teoretisk mulighet, men ble ikke aktualisert før unionen ble oppløst 26. august 1991. Da erklærte for øvrig den ukrainske ambassadøren i FN seg som representant for republikken Ukraina.

Kilder

Bonniers Lexikon, Stockholm Albert Bonniers forlag 1966

Wikipedia, https://en.wikipedia.org/wiki/Ukraine_and_the_United_Nations

Den europeiske delen av Sovjetunionen fram til august 1991.

På vei ut av tåkeheimen?

The viruses-Alzheimer´s Link Was Dismissed for Years -That´s Changing

Ruth Itzhaki, Professor Emeritus of Molecular Neurobiology at the University of Manchester and a Visiting Professorial Fellow, University of Oxford

For snart seks år siden skrev jeg en artikkel om «Forskning i tåkeheimen», i Morgenbladet (28.juli 2017). Jeg legger den inn her. De som synes det blir for langsomt kan hoppe direkte til «En kvinne i Manchester», en nærmere omtale av Ruth Itzhaki, en forsker som kanskje blir stående som en av de store i demensforskningen.

Forskning i tåkeheimen

Vi har kunnskapen, men vi har fortsatt ikke noen behandling som virker.

Store forventninger- større skuffelser

Den 23. november 2016 ble de skuffende resultatene fra et av de hittil største forsøkene rettet mot Alzheimers sykdom offentliggjort. Skuffende først og fremst for millioner av pasienter og pårørende, men også for det farmasøytiske firmaet Eli-Lilly et co. som hadde satset milliarder av dollar på noe de trodde skulle bli et terapeutisk gjennombrudd. Et halvår tidligere hadde man sett for seg store gevinster, men nå falt aksjene med 16 prosent.

Men dette var ikke den eneste skuffelsen i 2016. Et halvår tidligere hadde man fått resultatet av et annet stort behandlingsforsøk for Alzheimers sykdom. Den studien var finansiert og ledet av Pfizer, et annet av verdens største farmasøytiske foretak. Det var ingen målbar effekt av behandlingen. Etter vel tretti år med farmasøytiske forsøk har vi fortsatt ikke noen behandling som virker mot Alzheimers sykdom. Men kunnskap om sykdommen har vi hatt i over hundre år.

En spesiell form for demens eller en gammel kjent sykdom?

Vi begynner i Tübingen den 3. november 1906. Der tar vi del i den 37ende Syd-Vest Tyske konferansen for psykologer og psykiatere. Det er om lag nitti tilhørere i salen. En vel 40-årig foredragsholder har ordet. Han forteller om en kvinne Auguste D, som han har fulgt i noe over fem år. Hun var henvist til ham fordi hun i økende grad hadde blitt glemsk, sjalu og mistenksom, gikk hvileløs omkring i huset og var søvnløs og rastløs. Da vår foredragsholder møtte henne første gang var hun 51 år. Hun kunne ikke lenger skrive ordentlig. Alle eiendeler samlet hun under sengen, sikker på at noen kom til å stjele dem fra henne. Foredragsholderen har møtt slike pasienter tidligere, men ikke så unge. Av journalnotatene fremgår det at man tror Auguste D. har åreforkalkning i hjernen. Diagnosen er fulgt av et spørsmålstegn. Etter fem år i sykehuset døde Auguste D. Familien ga tillatelse til at man undersøkte hennes hjerne, og foredragsholderen kan nå presentere tegninger av hjernevevet til Auguste D. slik de ser ut i mikroskopet. Han viser hvordan avleiringer av et spesielt materiale har konsentrert seg rundt nervecellene. Og avslutter med at dette kan være uttrykk for en spesiell sykdom i hjernebarken. En sykdom som manifesterer seg i ung alder. Men han er usikker.

Når han er ferdig er det stille i salen. Ingen stiller spørsmål eller kommenterer. I referatene fra møtet står det at innlegget var for langt til å være en kort presentasjon. Foredragsholderen publiserer sine funn noen måneder senere, men er fortsatt usikker på om han egentlig har oppdaget en ”ny” sykdom.

Mannen fra 1906 var neuroanatomen og psykiateren Alois Alzheimer. Han dør i desember 1915, fortsatt usikker på hva han egentlig har beskrevet. Man forstår hans tvil når man ser tegningene av flekkene i hjernevevet sammen med åreforkalkningen og degenererte nerveceller.

Alzheimers sjef Emil Kraepelin, var ikke i tvil. Han er kjent som en av de store systematikerne i psykiatrien og ga tilstanden status som egen sykdom i den åttende utgaven av sin lærebok i psykiatri. Han kalte den Alzheimers Krankheit.

Amyloid – en markør for Alzheimer eller årsak til sykdom?

Åreforkalkning, som Alzheimer selv henviste til som en mulig diagnose for Auguste D., var kjent som patologisk begrep siden flere ti-år tidligere. Blant dem som studerte dette fenomenet finner vi blant andre Rudolf Virchow, cellepatologiens far. Han antydet også at inflammasjon eller betennelse måtte ha noe å si for utviklingen av arteriosklerose. Rudolf Virchow hadde tidligere beskrevet de avleiringene som Alzheimer hadde funnet i hjernen, men også i andre organer som hadde vært utsatt for langvarige betennelsessykdommer. Virchow oppfattet først flekkene som stivelse og kalte fenomenet amyloid. Få år senere forsto man at det var avleiringer med proteiner. Blant disse proteinene er pre-beta amyloid som inngår i de karakteristiske plakkene rundt nervecellene i hjernen til pasienter med Alzheimers sykdom, og i 1986 beskrev man et annet protein, TAU, (phosphorylisert til pTau) som dannet sammenfiltrede floker i nervecellene. Nå fulgte en periode med genetiske oppdagelser. En meget sjelden form for Alzheimers sykdom er forårsaket av en mutasjon av et gen som koder for dannelsen av et forstadium til pre-beta amyloid (amyloid precursor protein APP). Men mutasjonen er så uvanlig at den ikke betyr mye som årsak for det store flertall av pasientene. En annen genetisk polymorfi, apolipoprotein E4, har større utbredelse og er knyttet til en økt risiko for Alzheimers sykdom, men økningen er beskjeden. Dermed egner den seg dårlig til å lete etter enkeltindivider med risiko for sykdom.

Fra vaksinerte mus til vaksinerte mennesker

Det var museforskning som fikk fart på behandlingsforsøkene. Det ble utviklet stammer av transgene APP mus med høy risiko for opphopning av pre-beta amyloid i hjernen og i 1999 rapporterte man det første vellykkede vaksinasjonsforsøket av slike mus. De vaksinerte fikk mindre opphopning av amyloid. Basalforskning og dyreforsøk taler for at beta-amyloid proteinet er sentralt i Alzheimer mekanismen. Etter hvert har man blitt meget dyktig til å forhindre Alzheimers sykdom hos mus, men de samme prinsippene fungerte bare ikke på mennesker

Bakgrunnen for forsøkene var å gi antistoffer mot beta-amyloid eller forstadier til dette eller å få kroppen til å produsere egne antistoffer ved å vaksinere mot deler av molekylet. Slike forsøk har vist redusert nivå av beta-amyloid, og forandringer i hjernen, men ikke uten bivirkninger. I et forsøk fikk seks prosent av deltakerne en alvorlig hjernehinnebetennelse.

”Barking up the wrong tree?”

Resultatene har fått mange forskere til å spørre om man er på villspor når man forsøker å påvirke pre beta amyloid og TAU. De som forsvarer forsøkene sier at behandlingsforsøkene kan ha vært gjennomført på individer som er kommet for langt i sykdomsprosessen og at det derfor er urimelig å vente noen effekt på symptomene. Andre mener at pre-beta amyloid og pTau bare er markører for en underliggende prosess. Forsøk på å manipulere disse markørene griper ikke inn i årsakskjeden. Talspersoner for denne retningen finner vi blant annet i Manchester i England. Her viste en forskergruppe at det var en sammenheng mellom herpes virus i hjernen og apoliprotein E4 hos pasienter med Alzheimers sykdom. Gruppen har også vist at det dannes pre-beta amyloid og pTau i cellekulturer som har vært utsatt for herpes virus og at dette kan hindres ved bruk av antivirus medisiner. Andre forskergrupper peker på fellestrekk mellom åreforkalkning og Alzheimers sykdom, og viser hvordan de to sykdomsgruppene er knyttet til de samme risikofaktorer. I så fall er vi tilbake til Alzheimers egen tvil om hva han egentlig hadde oppdaget. En tredje mulighet til de skuffende resultatene er at det kan være flere årsaker til det vi kaller Alzheimers sykdom. I så fall vil pasientgruppen som inngår i forsøkene være for heterogen til at vi kan påvise noen effekt av en spesifikk behandling.

Hvem setter dagsorden for forskningen?

All forskning handler om å prøve og feile, og å prøve på nytt. Hypoteser skal testes og om mulig falsifiseres for at man skal komme videre. I dag høres flere kritiske røster som mer enn antyder at man ensidig har fulgt et forskningsspor og satset alt på pre-beta amyloid respektive Tau teoriene. Industrien har investert milliarder og selv etter negative resultater har man forsøkt på nytt, omtrent i samme lei som før. Alzheimers sykdom er et av våre største helseproblemer Til dels fordi vi har blitt så dyktige til å unngå, respektive behandle en rekke potentielt dødelige sykdommer. Risikoen for å få sykdommen om man får lov til å leve lenge nok er tjuefem prosent.. Den eller de som klarer å utvikle et medikament som forhindrer at denne sykdommen oppstår, er sikret en enorm fortjeneste. Har industrien fått for stor makt når det gjelder å sette opp hvilke hypoteser som skal testes? Vil man få en bredere tilnærming om forskerne var mindre avhengige av industriens støtte?

I Norge og resten av Norden har vi bedre muligheter til å drive forskning på folkehelseproblemer enn i de fleste andre land. Fra Helseundersøkelsen i Nord Trøndelag viste man nylig hvordan blodtrykket er knyttet til Alzheimers sykdom, men forholdet er komplisert og krever åpenbart ytterligere nitid forskning. Fra andre studier kommer rapporter om beskyttende effekt av olivenolje, fiskeoljer og kaffe. Er dette veier som bør forfølges? Slike problemstillinger appellerer ikke til investorer eller industri, men de kan være begynnelsen på forskningsveier som leder til mer spesifikke forebyggende tiltak.

I mellomtiden, mens vi venter på terapeutiske og forebyggende gjennombrudd, har vi bare en ting å gjøre: å sørge for at dagens pasienter og pårørende får leve i et samfunn som forstår deres problemer og letter deres hverdag.

26. januar 2023

Kvinnen i Manchester

«… i Manchester. Her viste en forskergruppe at det var en sammenheng mellom herpes virus i hjernen og apoliprotein E4 hos pasienter med Alzheimers sykdom. Gruppen har også vist at det dannes pre-beta amyloid og pTau i cellekulturer som har vært utsatt for herpes virus og at dette kan hindres ved bruk av antivirus medisiner. «

Forskergruppen jeg refererte til for nesten seks år siden var ledet av Ruth Izthaki. Hun begynte sin utdannelse i Cambridge, gjorde ferdig en avhandling, og fortsatte med forskning på chromatiner – komplekser av DNA og proteiner. Da hun var 34 år ble hun leder for et forskningsinstitutt i Manchester, men tolv år senere var hun uten arbeidsplass og jobb. Argumentet for at hun ikke passet inn var at hennes prosjekt om chromatin og kreft var for individualistisk, uten at hun ikke riktig forsto hva ledelsen mente med dette.

Hun fikk laboratorieplass hos en venn, Richard Sutton, som var virolog. Han mente at virus kunne spille en rolle ved Alzheimer´s sykdom, men ideen om at forkjølelsesvirus som herpes simplex 1 (HSV1) kom fra en amerikansk neuropatolog, Melvyn Ball i 1984. Han forfulgte ikke tankene, men Sutton og Izthaki begynte å undersøke om de kunne påvise DNA fra HSV1 i hjernen fra mennesker. En hypotese var at de burde kunne finne dette i hjernen til pasienter med svekket immunsystem, for eksempel ved immunosuppressiv behandling. Hos slike pasienter burde virus kunne formere seg. I 1986 publiserte de resultatene som bekreftet hypotesen (pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/3016195/).

Hun fortsatt å arbeide med hypotesen at herpes virus kunne vært mulig årsak til Alzheimer´s sykdom, men dette ble møtt med uttalt skepsis og mye motstand. Det kom litt støtte fra mindre forskningsråd og kolleger, men søknad etter søknad til de store finansieringskildene ble avslått.

HSV1 overføres i hovedsak ved oral kontakt, og gir forkjølelsesår. Man anslår at 3,7 milliarder individer under 50 år bærer på HSV1 infeksjoner. De fleste er asymptomatiske. Teorien var at virus kommer gjennom blod-hjernebarrieren hos mange mennesker, og at virus ligger latent (dormant) i flere år. Aktivering av virus kan skje ved stressfylte situasjoner, hodeskader, immunosuppressiv behandling eller andre infeksjoner, med andre ord en rekke mer generelle faktorer som det kan være vanskelig å identifisere. Reaktiveringen av dormante virus skal så føre til ny HSV1 produksjon og inflammasjon med skade av nervevev som utvikler seg over år. Blant argumentene som støttet teorien var en sjelden, men alvorlig konsekvens av HSV1infeksjon, herpes simplex ensefalitt. Ved denne tilstanden ser man skader av hjernen i samme områder som ved Alzheimer´s sykdom.

Man visste at HSV1 kan finnes i det perifere nerveystemet, men virus hadde aldri vært påvist i hjernen hos mennesker som ellers hadde vært friske. I 1989 begynte forskerguppen å lete med hjelp av PCR i hjernevev hos pasienter med Alzheimer s sykdom, og i 1991 lyktes de å påvise virus DNA i hjernevev. Teknikken var usikker og kunne lett gi falske positive funn, men til slutt mente man at man var på rett spor. Problemet var at man fant det samme i hjernen hos individer som ikke hadde hatt Alzheimer´s sykdom. Nå er man tilbake til den gamle problemstillingen, én sykdom har ikke én årsak. HSV1 kan ikke være tilstrekkelig til å forsårsake sykdommen. Her kommer genetikken inn. I 1997 kunne man vise at apoE4 spilte en rolle ved perifer herpes, den samme genetiske varianten som øker risikoen for Alzheimer´s sykdom.

Men fortsatt var det uklart om HSV1 var et virus som bare er en følgesvenn i livet, eller om det virkelig spiller noe rolle for den patologiske forandringen i hjernen. Gruppen begynte å undersøke spinalvæske for å lete etter antistoffer til HSV1. De fant antistoffer både hos pasienter og friske kontrollpersoner. Neste skritt var å infisere hjerneceller med HSV1 og farge cellene med antistoffer som var spesifikke for amyloid og tau. Da oppdaget man akkumulering av begge proteintypene. Dette ble fulgt av studier som viste at amyloide plakk inneholdt viralt DNA. De viste også at anti-herpes behandling av cellekulturer reduserte skadene. Men fortsatt skulle det gå mange år før man begynte med terapeutiske forsøk rettet mot herpesvirus.

I 2019 startet Columbia University et randomisert kontrollert forsøk som skal være det første som tester ut et spesifikt antiviralt medikament: Antiviral therapy: Valacyclovir Treatment of Alzheimer’s Disease (VALAD) Trial: protocol for a randomised, double-blind, placebo-controlled, treatment trial http://dx.doi.org/10.1136/bmjopen-2019-032112.

Nå pågår flere forsøk med antivirale medisiner, men så langt har man ikke kommet til noen endelige gjennombrudd. Likevel, mye taler for at Ruth Itzhaki har vært på rett spor i mange år.

Et lengre intervju med Ruth Itzhaki ligger på denne lenken:

https://theconversation.com/my-work-investigating-the-links-between-viruses-and-alzheimers-disease-was-dismissed-for-years-but-now-the-evidence-is-building-184201

AI- når robotene tar over.

Jeg har oppdaget ChatGPT. Det er ikke første gang jeg konfronteres med AI. Taper regelmessig i sjakkspillene. Men det forstår jeg. Sjakk har aldri vært min sterk side.

Derfor forsøkte jeg noe annet. Logget meg inn på ChatGPT. Ble hilst velkommen, og ga appen følgende oppdrag:

Describe the epidemiology of cardiovascular disease in Norway during the last 100 years.

Etter noen få sekunder fikk jeg følgende tekst:

Cardiovascular disease (CVD) has been the leading cause of death in Norway for the past 100 years. The overall death rate from CVD has decreased over time, due in part to improvements in risk factors such as diet and exercise, as well as advances in medical treatment. However, there are still disparities in CVD rates among different populations in Norway. For example, CVD mortality is higher in rural areas and among people with lower socioeconomic status. Additionally, there are differences in CVD rates among different ethnic groups in Norway, with higher rates among individuals of Sami and Pakistani descent. Overall, the epidemiology of CVD has improved in Norway in the last 100 years, but there are still ongoing challenges to address in terms of reducing disparities and improving outcomes for all populations.

Written by chat.openai.com, January 19th, 2023 at 12.07.

Det er ikke meget å utsette på denne korte teksten. Jeg ble overrasket over setningen med høyere risiko i den samiske delen av befolkningen. En referanse fra 2019, som omfatter en systematisk review, støtter ikke påstanden, men medgir at det er sparsomt med data.

Det var meningen å følge opp teksten, men får nå følgende melding «ChatGPT is at capacity right now».

Åpenbart har dette slått an! Fortsetter med andre eksempler når det åpner seg en mulighet. Anbefaler for øvrig artikkelen til Per Anders Todal i Dag og Tid 13. januar 2023, «Framtida er sjølvskriven», og ja, det ser slik ut.

Nye forsøk med AI

Hva svarer AI på spørsmålet om hvordan det kommer til å gå med krigen i Ukraina. Her er CHatGPTs svarr

It is difficult to predict the outcome of any ongoing conflict with certainty, as it depends on a variety of factors and can change rapidly. However, some potential outcomes of the ongoing conflict between Russia and Ukraine could include a continued stalemate, with both sides maintaining control over their current territories; a Russian victory, with Russia potentially annexing more Ukrainian territory; or a Ukrainian victory, with the country retaking control of its lost territory and potentially pushing Russian forces out of the country. Ultimately, the outcome will likely depend on the actions and decisions of the leaders and militaries of both countries, as well as any potential involvement from other nations or international organizations.

Dette ville vel de fleste av oss kunne si uten større vanskeligheter.

Svarene på mer personlige spørsmål kan være vanskeligere å forutse. Jeg fikk beskjed om jeg hadde «passed away in 2021», og dessuten tillagt en del hederlige oppdrag som jeg ikke har vært med på.

Russia, Ukraine and us

Russia has already the major signs of a totalitarian state. Is it also on its way toward a failed society?

The latest television broadcasts are showing propaganda that starts in the kindergartens, and discussions on how Ukraine should be completely eradicated. This youtube clip RUSSIAN MEDIA MONITOR is an example:

In a few days a year has passed since Russia invaded Ukraine. Months of bombs, missiles, torture, rapes, robberies, and sheer destruction. I was in Moscow thirty-two years ago, the year after the fall of the Wall. I had traveled a bit in the Soviet Union earlier and visited Russia later. But after the visit, I wrote a short paper in The Journal of Norwegian Medical Association about Perestroika and Glasnost.
The paper follows later in this blog,

But a few years earlier, the following had happened.

USSR 1987
-Every five years there was an All-Union Rally of Young Pioneers in the Soviet Union. In the summer of 1987, 2500 of the Soviet Union’s keenest children, aged between ten and fourteen, gathered for the ceremonial parade. The official resolution had been written by adults. “We do not agree! We protest!” chanted the children, when it was read out to them. Moscow News reported that the lights were then turned down, which “enraged the TV cameramen”. But the kids stormed the platform and seized the microphones. A girl shouted into it: “Comrades! We must fight for freedom!”-

MOSCOW1989 – Glasnost and perestrojka.

From the air, on a dark December evening, the outskirts of Moscow look idyllic. The low farmhouses are sparingly illuminated with the snow reflecting the light from the windows. On the snow-bound roads, you almost expect to see a troika and a sleigh full of fur-clothed people on their way to the theatre or the opera. Instead, you are met by dirty, ill-smelling buses, trucks, and taxis. All this in an atmosphere where there is no need for measuring equipment to perceive the presence of polluting substances, mainly the waste products from low-octane petrol and diesel oil combustion. This malodor is always with you in Moscow and together with the general pollution (including tobacco smoke), it contributes toward an impression of grey dirtiness. An impression that is broken, though, by colorfully clothed children and young people, in striking contrast to the greyness of the more elderly. There were beggars in Moscow in 1989. Bent, bundled-up women with sticks stand in the underground passageways with their outstretched hands. They are silent, and passers-by drop a few kopeks into their palms. The ubiquitous smoking militiamen leave them in peace, and hardly seem to see them. It is we who are struck by the humble attitude of these unfortunate souls.
What was Moscow under the twin symbols of Perestroika and Glasnost? A city where you could buy yesterday’s Guardian without having to be a foreigner with hard currency. A city that showed films previously on the index, where GULAG Archipelago is discussed openly, and where a pack of Marlborough cigarettes represented a much harder currency than the rouble. The beggars were only one of the signs of a failed social order and contract. In the wake of the failings are millions of alcohol misusers who now went to any length to satisfy their cravings. Life was heavy, hard, dirty, and without any sort of clear hope. Events outside USSR were of no interest. “

RUSSIA 2022

Thirty-five years after the youngsters had shouted for freedom, Russia invaded Ukraine. An invasion that to a large extent is supported by the population, including those who were young in 1987. What happened in the meantime? There are overt critics of the invasion, or the Special Operation (aka War), but a large number of these critics are brought to court and sentenced. The punishment is harsh, but even if people are intimidated by being deprived of their freedom because of their views, many of the older population regard public disagreement as treason.
This idea, that public disagreement equals treason, dominated the Soviet Union. There were liberals though, who at that time, did express opinions contrary to the official political slogans. The same liberals, however, often reflected politically correct views on the role of the USSR and especially Russia in global politics. Some of these views were voiced by an intellectual in Moscow a few years after the young people had shouted for freedom.
He looked upon Russia as a victim. A victim that had been exposed to invading forces. Starting with the Tatars, followed by the Poles, the Swedes, the French, and not least, the Germans. Russia needed a cordon sanitaire, and that was why what we call Eastern Europe is well within their main area of interest. Not only that he claimed, “…most of it (Eastern Europe) was always a part of RUSSIA».

He forgot to mention that the Russian Empire was just that, an empire. It has for centuries annexed and suppressed surrounding nations and ethnic groups, among which Ukraina is one.

Vi vil ikke bedras!

Eller når redaktører og forfattere settes på prøve.

Predatory journals, paper mill journals, tortured phrases and retraction watch.

For en tid tilbake dumpet det ned en tilsynelatende hyggelig melding fra en kollega. Vi hadde et manuskript på gang, og nå hadde kollegaen fått følgende e-post fra redaktøren:

“I have just checked our website and see that your manuscript was accepted for publication. It’s a remarkable contribution, therefore no major remarks.

If you could please proofread the manuscript, for any last minute updates, typos or corrections, and resubmit in docx format. If payment of the publication fee can be made within the next few days, we will manage to send the article to our copyeditors and schedule it for publication in time for our next issue.

You should shortly receive an invoice for the publication fee in a separate email. You can find our bank information on it, should you decide to proceed with a wire transfer payment.

Check payment is also among our payment options. It should be made out to ……Find the address below : …”

Forresten var fakturen allerede sendt til min kollega.

Jeg reagerte på at det ikke var noen kritiske bemerkninger, hadde artikkelen i det hele tatt vært hos en referee? Mistanken om at dette ikke var et spesielt seriøst tidsskrift dukket opp.

Editorial board

På hjemmesiden fant jeg en editorial board, men verken google scholar eller pubmed styrket gruppens akademiske status. Redaksjonen var svært heterogen, og besto av klinikere og basalforskere, samt noen fra industrien, men uten synderlig akademisk status. «Senior editor» hadde ikke en eneste registrert publikasjon på pubmed. Nå skal man ikke skue hunden på pubmed, men mistanken om at min kollega hadde sendt artikkelen til en «predatory journal» var sterk. En av redaktørene hadde oppgitt Feinberg Medical School Northwestern (Illinois) som arbeidsplass, men et søk på denne institusjonens side fant ikke navnet. Tidligere artikler viste mye uspesifikk synsing.

Redaksjonen holdt til i Washington DC inneklemt mellom en frisørsalong og pizzeria, i et ikke altfor snobbete strøk. Google map antydet at dette nærmest var « a hole in the wall office»[DST1] . Og nå økte mistanken om at vi sto overfor en «predatory journal».

Predatory journals

Predatory journals er en del av vitenskapens bakgård, der det egentlig ikke handler om vitenskap, men lettjente penger. Begrepet dukket opp på en blogg som bibliotekaren Jeffrey Beall ved Auraria Library, University of Colorado Denver, hadde ansvaret for. Han listet opp en rekke «open access» tidsskrifter som han mente ikke holdt tilstrekkelig vitenskapelig standard. Beall har senere blitt kritisert for ikke å ha gitt tydelige kriterier for hvorfor tidsskriftene havnet på hans list, og etter flere protester har bloggen blitt stengt.

Saken rundt Beall har fått mye publisitet, se for eksempel:

doi: 10.21037/amj.2017.06.14, Caution with the continued use of Jeffrey Beall’s open access “predatory” list. Men diskusjonen har ikke redusert problemet med useriøse tidsskrifter, og begrepet fortjener oppmerksomhet.

En beskrivelse av aktiviteten er følgende:

Predatory journals (beklager at jeg ikke har en bedre norsk betegnelse) fanger lett opp uerfarne forskere. Tidsskriftene presenterer seg i smigrende ordelag, og gir inntrykk av god service og rask publisering.

“Predatory journals and publicists prioritize self-interest at the expense of scholarship and are characterized by false or misleading information, deviation from best editorial and publication practices, a lack of transparency, and/or the use of aggressive and indiscriminate solicitation practices.”

Papirkverner eller paper mills

De lever nesten i symbiose med såkalte papirkverner eller «paper mills», utgivere som produserer vitenskapelige artikler og selger til forfattere som dermed kjøper seg forfatterskap. Artiklene kan være plagiater eller rene nyskapninger uten rot i aktiv forskning. Forskerkarrier bygger på publikasjoner, «publish or perish», og det er deler av verden der falsknerier er mer eller mindre akseptert.

Ansvaret for å oppdage og luke ut forskningsjuks og falske artikler ligger på redaktørene, granskerne og ikke minst, leserne.

Man kan lete etter indikatorer på arbeider som stammer fra papirkverner, eller en kombinasjon av faktorer. Et eksempel er bruk av ord og uttrykk som nesten ligger opp til akseptert terminologi innen fagfeltet. Det er her begrepet «tortured phrases» kommer inn. Det stammer fra en gruppe fysikere som hadde reagert over språkbruken i den del artikler. Som eksempel tok de fram: counterfeit intelligence, profound neural organization, og collosal information, ord som tilsvarte etablerte begreper som artificial intelligence, deep neural network og big data. (doi: https://doi.org/10.1038/d41586-021-02134-0). De gikk videre og forsto at dette var automatiske oversettelser i forsøk på å skjule plagierte artikler. Nedenfor er en tabell over typiske termer innen datavitenskap hentet fra denne artikkelen.

Scientific term		Tortured phrase
Big data		Colossal information
Artificial intelligence		Counterfeit consciousness
Deep neural network		Profound neural organization
Remaining energy		Leftover vitality
Cloud computing		Haze figuring
Signal to noise		Flag to commotion
Random value		Irregular esteem

[DST1]

Problemet med plagiater, fusk og masseproduksjon, eller vitenskapens troll om man vil, er gjenstand for mye oppmerksomhet, og artikler blir trukket tilbake. Men dette er en langvarig og tung prosess som ikke gir mye heder og ære til de som starter oppgaven. Likevel, oppmerksomhet på ordbruk, referanselister og lynrask publisering kan være med å luke ut ukulturen. Mer systematisk screening finner man for eksempel i Problematic Paper Screener.

PS

For øvrig ble vår artikkel publisert. Etter en meget omfattende revisjon etter råd fra kloke og lesekyndige reviewers. I et aktverdig tidsskrift.